Høsten 2024: Vi er på vei til ett av de åtte korpsene, eller fieldbandene, som de mer presist kaller seg. Store korps på over 100 musikere og dansere. Vi er i Alexandra. Et av de fattigste områdene i Johannesburg. Det er støvete, skittent og bosset flyter. Vi snirkler oss lenger og lenger inn i bydelen. Til slutt kommer vi til en skole. Her har Alexandra Fieldband forberedt seg hele uken foran den store dagen. Resten av uken har sin høstferie, bortsett fra at her nede er det vår. Og timeplanen røper at her skal det øves og jobbes målbevisst mot lørdagens store konkurranse. Vekking mellom 5og 6 på morgenen, og mange og lange økter hver dag.
Jeg er ganske god
Troppen som ankommer er det norske PULSE-teamet på firepersoner, pluss to studenter fra Universitetet i Bergen, som nettopp er ankommet Johannesburg, pluss Peter fra Field Band Foundation (FBF). Peter har vært i Norge to ganger, nå jobber han fulltid i FBF.
En av guttene i korpset er Bwonga på 10. Han spiller marimba og vi kommer i prat.
- Jeg er ganske god.
- Det er jeg sikker på at du er.
- Vil du at jeg skal spille litt for deg, så du kan høre at jeg ikke bløffer?
- Gjerne.
Så jeg får en aldri så liten solokonsert før resten av korpset stiller opp og leverer en konsert for oss. Det er fullt trøkk, selv om de begynner å bli slitne etter fire dager med mye øving.
Etter konserten kommer Bwonga bort til meg.
- Likte du showet?
-Veldig. Nå er et bare to dager igjen - gleder du deg?
- Ja, jeg tror jeg er klar for å levere nå.
Lærte mye av Norgesoppholdet
Dagen før har jeg tilbragt på FBF sitt kontor. Her sitter PULSE-teamet sammen med resten av staben i FBF. Her treffer jeg blant andre Peter Aron, som var i Norge helt tilbake i 2002-2003. På den tiden het prosjektet Bands Crossing Borders (BCB) og deltakerne ble innkvartert på Manger Folkehøgskole.
- Jeg var det andre kullet. I tillegg til at vi ble med i korpset ute på folkehøgskolen, sang jeg også i kor inne i Knarvik, sier Peter. I dag er han 49år og har fire barn som alle driver med musikk.
- Det var min første utenlandstur noensinne. Det var et voldsomt kultursjokk, samtidig som jeg følte meg veldig hjemme i Norge.
Så slår han over på norsk, og sier: «Jeg forstår mye, men du må snakke sakte, så jeg forstår.» Peter Aron er veteranen i FBF. Han har værttilknyttet organisasjonen på en eller annen måte siden han møtte Retha Cilliersi 1999. På den tiden spilte han i et frelsesarmékorps.
- Det var i 1999. Hun ville snakke med meg. Hun skulle starte opp et korps, og mente jeg burde bli med. Jeg var overrasket over at noen mente jeg var god og ville ha meg med. Siden har FBF vært livet mitt.
Jacob Mhlaepeng er en annen som har vært i Norge. Og en avdem som faktisk har vært her to ganger. Først på Toneheim folkehøgskole under BCB, deretter på NMF-kontoret i Bergen under PULSE-prosjektet.
- Første gang var 2006-2007, gang nummer to var 2019-2020.Vi rakk akkurat å få delta på NM brass med Lyshornet brass, før hele samfunnet stengte ned pga Covid.
Så snakker 40 år gamle Jacob om at FBF er famille for ham, at han startet i korps i Soweto da han var 12-13 år. Og at det å få reise til Norge er toppen av kransekaken for alle som er med i FBF.
- Det er noe alle snakker om. Alle kjenner noen som har vært der og å få et slikt opphold er en stor anerkjennelse. I dag er Jacob ansvarlig for allutdannelsen som skjer innen FBF.
Det siste oppholdet tilbragte han sammen med Franqo, som i dag er ansvarlig for kommunikasjonsarbeidet i FBF, og er travelt opptatt med å forberede streamingen av lørdagens konkurranse, men han har tid til å prate om Norgesoppholdet og hva det har betydd for han å være en del av FBF fra han var åtte år gammel.
- Året i Norge var veldig annerledes, men i positivforstand. Året i Norge er det beste året jeg har hatt. Jeg fant roen der. Naturen, tryggheten, Norge og jeg var en perfekt match, smiler han.
- Når startet du å spille?
- Jeg var åtte år. Jeg begynte å spille i Kimberly Fieldband. Jeg husker at jeg elsket å delta på Nationals. Jeg likte ikke å være hjemme etter skolen, derimot elsket jeg tryggheten på øvelsene. Jeg ønsket at øvelsen aldri tok slutt. Lyden av korpset var lyden av lokalsamfunnet, forteller Franco.
Etter sju år som midlertidig ansatt, fikk han fast jobb i fjor. Nicky du Plessis, den forrige daglige lederen i FBF spurte om noen kunne melde seg frivillig til å ta ansvar for SOME-kanalene våre. Franco meldte seg, og det førte han til jobben han nå har.